Følelser, barndomshjemmet

 Jammen er det rart å se, rart å tenke på. Vi har lagt barndomshjemmet ut for salg!
52 år med minner, de aller fleste veldig gode. (ja, jeg datt ned trappa på vei til rommet mitt. Ja, jeg satt fast i snøen da vi hoppa fra taket...og tissa på meg før jeg kom meg løs)

52 år med lange og varme somre, julefeiringer, venner, lek og alvor, mamma og pappa, brødre, ektefelle, barn og barnebarn og alle  slektninger som besøkte.

Et godt hus å bo i, et godt strøk å bo i. På med skøyter, bortover veien og ned i hockey ned bakken til skøytebanen. På med ski og bortover i løpene, på med joggesko eller gummistøvler og opp i skogen.
Pyntet og ut i byen som tenåring.....

1963 flyttet familien dit. Mamma, pappa, storesøster, jeg på 5 og den nyfødte lillebroren. Yngstemann kom tre år etterpå. Gutta kan ikke huske noe annet bosted i barndommen.

Jeg giftet meg og flyttet hjemmefra i 79, men foreldrene beholdt huset hele tiden, kunne ikke flytte derfra. Huset, stedet og byen var for kjær. Så ble de borte. Først mamma for to år siden, så i sommer mistet vi pappa. Vi har utsatt salget, ryddet og ventet. Nå er det tid!

Jeg håper inderlig at en ny familie flytter inn, gjør huset til sitt, gir barna en like god oppvekst som vi hadde.

Jeg tar med meg minnene og en stoooor haug med bilder.