Hvorfor fikk vi oss hund?

For noen år siden, to eller tre, var det et barnebarn som ønsket seg inderlig en hund. Det å få seg et husdyr er jo ikke alltid så enkelt. Hunder skal mates, oppdras og luftes. De blir ikke borte, og man kan ikke overlate dem til seg selv lenge av gangen. En valp skal jo dessuten ikke være alene hjemme så lenge av gangen. De må tilvennes.

Da tenkte vi at kanskje mormorfarmor og morfarfarfar kunne ha hunden men vi kunne dele den. Liksom eie den litt alle sammen, men at den bodde her hos oss.

Det gikk en stund og vi glemte det nesten bort. Helt til en dag vi kom ut av hoveddøren og der sto det en mann med en liten, sort hund med litt bustete og krøllete pels. Sånn ville vi ha.

Det skulle gå en stund før vi fikk muligheten til å få denne hunden. Det var mange som ønsket seg en slik, og ikke så mange kenneler med denne fargen. Vi ønsket nemlig en sort dvergschnauzer.

Endelig kom det melding. Det var en liten tispe klar for oss. Gjett om 8 uker var lang tid?



På bildet her er hun ca 3,5 mnd