Søndag var det på tide å komme seg ut på en treningstur igjen. Kjæresten og jeg dro ut i skogen, på grusløyper med både oppover og nedoverbakker. Innimellom kjennes det ut som det er mest oppover. Kjæresten er fartsholder med 25 cm lengre ben enn meg. Han går fort, jeg småjogger ved siden av. Jodda, jeg får trimma meg. 7,97 km ble det den kvelden.
Mandag var kjæresten på jobb på kvelden, men jeg tenkte at det kunne være greit med en treningstur da også. Valget falt på sykkelen. Ikke en racersykkel, litt motstand må det jo være, men jeg har himla mange gir!
En bakke pleier å ha et slags psykisk overtak på meg. En lang en, som når du egentlig bør være på toppen, gir deg en liten ekstra høydeøkning bare for å ta "rotta" på deg....eller meg i dette tilfellet.
Jeg bruker teknikker da for å glemme bakken, tenke her og nå...følge med på blomstene langs veikanten...ikke se opp hvor langt det er igjen...ikke se på de som ligger foran i løypa som du har innmari lyst til å ta igjen... Jeg klarte det denne gangen også, uten å svime av på toppen. Ja uten å måtte ta en pause engang! Etter bakken er alt "piece of cake" liksom. Kan sykle så langt jeg bare vil. Ja, bortsett fra at visse kroppsdeler trenger herding! Etter 22 km syntes nok ratataen det var helt greit å være hjemme igjen. Deilig tur da!
Satte meg forøvrig veldig forsiktig på sykkelen i dag på tur til jobb...og hjem igjen.
Nå har vinden løyet litt så kanskje jeg skulle ta en tur den andre veien i dag?
(det tas forøvrig ingen bilder av meg under og etter trening. Ikke noe å vise etterslekta:))
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar